HVORFOR JEG VIL ANBEFALE DOULA  

Av Hege Jølsen Hestsveen 

Doula – trenger vi det? Her er mitt svar. 

Vår historie om bruk av Doula strekker seg åtte år tilbake i tid. Vi ventet vårt andre barn, med termin 1. mars 2001. Da jeg gikk gravid med vårt første barn, to og et halvt år tidligere, hadde vi deltatt på et kurs som het ”Naturlig fødsel” som ble holdt av Gry Aksnes og hennes daværende mann Øyvind Solum. Vi hadde også søkt om å få føde vårt første barn på ABC-klinikken ved Aker sykehus. Sunniva, vårt første barn, ble født seks uker for tidlig så da måtte vi føde på den vanlige fødeavdelingen på Aker sykehus. Men selv om fødselen bare varte i en og en halv time, så brukte jeg veldig mye av det vi øvde på og lærte om på ”Naturlig fødsel”-kurset.

Da vi ventet vårt andre barn ville vi gjerne delta på ”Naturlig fødsel” igjen og friske opp igjen lærdommen, slik at vi også kunne gi vårt andre barn en så god fødsel som mulig. Min mann, Arnkjell, og jeg hadde tidlig i dette svangerskapet snakket om forskjellige løsninger i forbindelse med fødselen. Vi snakket om bl.a. hjemmefødsel, men Arnkjell var ikke helt trygg på dette selv om vi da så for oss å ha med en jordmor og evt. en fødselshjelper. Så da ble ”kompromisset” igjen å søke oss inn på ABC-klinikken på Aker sykehus og vi spurte om Gry ville og kunne være vår Doula. Gry svarte ”ja, det vil jeg gjerne”.  

Da var det igjen tid for å delta på kurset ”Naturlig fødsel”. Arnkjell måtte være hjemme med Sunniva som nå var blitt 2 år. Jeg deltok på kurset og Gry var min partner på kurset og det passet perfekt i og med at hun da skulle være vår Doula ved fødselen. Kurset ”Naturlig fødsel” la stor vekt på bevisstgjøring av kvinnens naturgitte evne til å føde. Vi trente rett og slett på å oppnå ”kontakt” med urkvinnen i oss selv, slik at vi faktisk etter hvert forstod og følte at her var det jeg, kvinnen, som skulle føde som ”spilte hovedrollen” og de menneskene som var rundt meg, måtte på forhånd få vite hva jeg ønsket og trengte og hva jeg evt. ville at de skulle gjøre. Vi brukte en del tid på å ta kontakt med det ufødte barnet i magen, vi visualiserte både om tiden før barnet ble født, og om selve fødselen, hvor jeg brukte jeg mye tid på å visualisere hvordan jeg ønsket meg den. Og fokuserte selvsagt også på den første tiden etter fødselen og hva det kunne være viktig å tenke igjennom. Vi jobbet også mye med pusteteknikker og hvordan jeg og vi (Arnkjell og jeg) sammen kunne lage lyd fra bunnen av magen for å åpne opp for og ta i mot riene når de kom. Vi lærte at jeg (fødekvinnen) faktisk kan puste ut barnet som jeg bærer under hjertet, istedenfor å presse eller trykke det ut. 

Det kan selvsagt skje ting før og under en fødsel som gjør at det ikke blir slik vi har visualisert, tenkt og håpet på. Men når jeg tenker tilbake på min første fødsel, som holdt på å bli en hjemmefødsel, så brukte jeg mye av det jeg lærte på kurset hos Gry, særlig dette med pust og lyd. Og lærdommen jeg hadde tilegnet meg fra kurset, gjorde at jeg ikke ble redd for hva som skulle og kunne skje.  

Videre i forberedelsen til at Gry skulle være vår Doula, så avtalte vi ei helg, i god tid før terminen for fødselen, som hun skulle komme hjem til oss. Denne helga skulle vi bruke til å tenke og snakke oss igjennom fødselen og ting som hadde med fødselen å gjøre. Vi snakket om hva og hvordan jeg tenkte og følte i forbindelse med fødselen og evt. ville trenge fra de rundt meg, og også hva og hvordan Arnkjell hadde det og tenkte, og hva han evt. kunne bidra med. Vi snakket også om hva både jeg og Arnkjell hver for oss og evt. sammen ønsket og trengte fra Gry. Så til slutt gikk vi igjennom hva som var mulig å få til og hva som hver enkelt av oss faktisk var i stand til å yte.

Noe av det jeg følte var viktigst både å snakke om på forhånd og å vite under selve fødselen var det å være trygg på Gry. At jeg hadde full tillit til at hun ville vite hva jeg trengte i løpet av fødselen og selvsagt ga meg dette. Denne tilliten og tryggheten følte jeg absolutt at vi greide å opprette og også beholde før, under og etter fødselen. Selv om vi ikke ser hverandre så ofte nå lenger, så føler jeg fortsatt at vi har en meget spesiell kontakt når vi snakker sammen eller møter hverandre. 

Vi brukte en del av helga til å øve på praktiske puste- og lydøvelser som smertelindring, slik at Arnkjell og jeg skulle kunne være godt forbredt til å møte riene på best mulig måte og bruke så lite krefter og energi som mulig. Gry og Arnkjell øvde også på å massere meg samtidig, slik at de også slik kunne gi meg smertelindring. De var faktisk så dyktige at jeg hadde følelsen av at det bare var en som masserte meg, selv om det var to. Vi gikk også igjennom de forskjellige fødestillingene og fant ut hvilke som passet meg best. Vi snakket om ting som kunne være med å påvirke fødselen i positiv retning og i negativ retning, for eksempel ting som jeg tenkte på at kunne irritere meg eller gjøre meg sint. Vi prøvde kort og godt å tenke og snakke igjennom så mye som mulig som kunne være med å påvirke fødselen.  

I tiden fram til fødselen så brukte jeg en del tid på puste- og lydøvelsene. Jeg visualiserte også hvordan jeg ønsket meg fødselen. Dette gjorde jeg også før jeg fødte mitt første barn. Den gangen varte fødselen en og en halv time, fra veene startet til jenta vår ble født. Hun ble født seks uker for tidlig, så jeg trodde at tiden det tok hadde noe med dette å gjøre.  

Dagen før termin så begynte veene. De kom så tett at vi fikk lov til å komme til ABC-klinikken, fordi første fødsel hadde gått veldig raskt. Gry kom også. Veene fortsatte å komme i samme rytme utover kvelden og natta. Dagen etter ble vi anbefalt å gå i trappene, så da gjorde vi det, men ingenting skjedde. Gry foreslo at vi kunne gå ut en tur. Det gjorde vi, og veene fortsatte å komme med jevne mellomrom mens vi gikk rundt hele sykehuset. Vi gikk til kantinen for å spise litt. Vi satt og snakket mens vi spiste og Gry spurte meg ”Hege, er du klar for å føde, eller er det noe som hindrer deg?”. Jeg svarte som sant var at jeg følte meg klar. Det var datoen for termin. Vi hadde begge skaffet oss barnevakt til barna, noe som faktisk ikke var så enkelt. I tillegg så var det en flott solskinnsdag med snøfrost på trærne. Så dette burde være en flott dag til å føde et barn. 

Da vi etter noen timer kom tilbake på rommet på sykehuset, så ville jordmor sjekke fødselsåpningen. Hun konkluderte med at ”Her blir det ingen fødsel i dag, så dere kan like godt reise hjem”. Arnkjell, Gry og jeg ble like betuttet, jeg hadde rier med ganske korte intervaller. Dette var ved halv firetida på ettermiddagen og Arnkjell sa at vi i alle fall måtte vente til bilkøen fra Oslo til Strømmen var over, så vi bestemte oss for å vente en stund med å reise hjem. 

Det var nå vi bl.a. skulle få erfare hvor godt forarbeide vi hadde gjort og hvor stor tillit vi hadde til hverandre. Gry, Arnkjell og jeg ble overlatt til oss selv på rommet. Vi satt i dobbeltsengen og snakket sammen om hvordan vi hadde det og evt. om hva vi kunne gjøre for å påvirke situasjonen.  

Gry sa at hvis Arnkjell småkoste meg litt på halsen, så kunne det være nok til å starte fødselen. Jeg tittet bort på Arnkjell og spurte om han syntes det var greit å gjøre det selv om Gry var til stede. Han nikket og krabbet over til meg, og begynte å nusse og kose meg litt på halsen. Det var ikke mange minuttene dette pågikk, men plutselig begynte riene. I løpet av fem – ti minutter så visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Gry og Arnkjell masserte meg, jeg pustet og brukte lyd helt nede fra bunnen av buken for å åpne opp for smerten som kom sammen med riene. Jeg husker jeg spurte Gry, ”hvor lenge skal dette vare?”, og hun svarte ”Hege, det vet jeg ikke”.  

Jeg hadde født mitt første barn for to år og to måneder siden, og oppstarten på denne fødselen var som den gangen, selv om Sunniva ble født seks uker før tida. Men ingen kunne vite eller fortelle meg om det også denne gangen ville bli født et barn i løpet av en og en halv time.  

Jeg hadde en halv time med veer som kom oftere og oftere og ble mer og mer intense. Mens jeg lå i senga så gikk plutselig vannet. Jeg følte at det var en foss av vann som forsvant ut i mellom beina mine. Jeg skulle jo føde i basseng og jordmødrene hadde ennå ikke fått med seg at fødselen var i gang. Så da Gry endelig fikk gitt beskjed om at de måtte komme og klargjøre bassenget, så ble det litt løping med vannbøtter for å hjelpe den tynne haveslangen med å fylle bassenget. Etter ca. ti minutter så ville Gry at jeg skulle prøve å komme meg opp i bassenget. Hun brukte den rolige stemmen sin til å lede meg fra senga og bort til bassenget mens riene kom for fullt. Hvordan hun greide å få meg til å komme over kanten til bassenget som er 70 – 80 cm. høy, det vet jeg faktisk ikke, bortsett fra at det greide hun. Neste utfordring var å kunne bøye knærne og senke meg ned i vannet som bare målte 40 cm. Men her var det Arnkjell som allerede var oppe i bassenget som greide å hjelpe meg og igjen Grys rolige og rosende ord om at jeg var verdens beste fødekvinne. Og endelig så kom jeg meg ned på ryggen i fanget til Arnkjell slik at fødselen kunne fortsette. Jeg hørte at jordmødrene fortsatte å bære vann i sine sinkbøtter, for jeg hørte lyden når de slapp håndtaket hver gang de satte fra seg bøtta for å fylle den på ny. 

Etter ca. ti minutter hadde jeg faktisk pustet ut det lille barnet jeg hadde båret under hjertet mitt i ni måneder. Jeg kjente at hodet og litt av overkroppen kom ut på en ri, så pustet jeg og kroppen gikk litt inn igjen. På neste ri så kom nesten hele kroppen ut og på tredje rien var barnet født. Det ble ikke noe tid til at pappaen kunne klippe navlestrengen for det lille barnet var ganske blått og pustet ikke. Så jordmora klippet raskt navlestrengen og ga barnet til Gry.   

Det viste seg at jobben til Gry ikke var helt over. Den lille gutten som akkurat var født hadde fått i seg en del fostervann på veien ut, så han var ganske blå og livløs. Gry og jordmora gjorde en fantastisk jobb sammen, så de greide å få pusten i den lille gutten vår, og jeg hørte at han gråt før jordmora tok ham med seg for å suge ut restene av fostervann og slim fra lungene.  Så også her viste Gry at hun hadde både kunnskap og evner til å samhandle med andre, faktisk i en nødsituasjon. Selv var jeg såpass sliten at jeg ikke helt forstod alvoret i situasjonen, men de menneskene som var rundt meg visste akkurat hva de skulle gjøre og gjorde det, så etter femten – tjue minutter hadde jeg den vakre lille gutten min hos meg igjen. Det var et stort øyeblikk for alle oss som var til stede.

Fra fødsel i fokus 01/2009